Jeg var 16 år og satt alene på et fly for første gang. Å forlate Libya for Canada, ingen familie, ingen som venter på meg. 20 timers flytur. Sittende ved siden av en eldre dame. Da lysene slukket seg og alle sov, var jeg fortsatt våken. Spent, nervøs, redd, trist, glad, et helt spekter av følelser som traff meg på en gang. Det var da jeg hørte damen som satt ved siden av meg hulke stille. Dette var første gang jeg fløy alene, så jeg visste egentlig ikke hvordan jeg skulle reagere. Jeg snakket knapt med fremmede i normale omgivelser, langt mindre på et fly klokken 2 om natten. Jeg dyttet henne og sa noe sånt som at uansett hva du går gjennom, trenger du ikke fortelle meg det, men jeg er sikker på at alt kommer til å gå bra. Hun bare smilte og fortsatte å se ut av vinduet. Jeg gikk tilbake til telefonen min, prøvde å sove. Vi snakket aldri igjen. Noen øyeblikk blir bare værende hos deg.