Nervesystemet ditt kan ikke leve inne i en spilleautomat for alltid uten å ville krype ut av sitt eget skinn. Jeg er arrogant stolt av å være en original, utradisjonell tenker, og likevel våknet jeg i dag og lurte på om jeg hadde en fullstendig overbelastet, uforfalsket tanke på flere uker. Dette livet er ikke meg.  Vi som art har ikke hørt på et helt album uten å røre en skjerm på så lenge. Vi kan ikke lese tjue sider uten å sjekke en varsling. Vi har ikke kjedet oss uten å få panikk og fylle stillheten med piksler. Jeg vet ikke hva det sier om verden, eller meg, at det å sette på en vinyl føles som et opprør, men dette er hvor jeg er.  Den ber meg være til stede. Det tvinger meg inn et tempo jeg glemte. Det pålegger et ritual. Det skaper en begynnelse og en slutt. Det minner meg på at tid er ekte og livet ditt er begrenset, og du kan ikke hoppe over alt som en spilleliste. Du snur platen. Du bytter båndet. Du prøver forsiktig å ikke ripe DVD-en din. Du spoler tilbake. Du velger. Du forplikter deg faen meg. Det sier noe at i AI-alderen har det beste yrket dette tiåret vært pappbilder. At jeg økonomisk avviser et nytt abonnement, endeløse krav om data og oppmerksomhet og... Meg. Jeg betaler en premie for ting som IKKE oppdateres. Som ikke sporer deg, ikke surrer, ikke optimaliserer deg til et nummen lite datautløpsrør.  Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg i det hele tatt poster dette her, og jeg forstår ironien, men kanskje det kan hjelpe noen til å føle seg mindre alene. Jeg kan se det hos andre også. Noen som ble oversvømt av sensasjonelt tull fra folk som roper om den permanente underklassen som blir strandet, fanebærerne for finansiell nihilisme. Angsten for alltid å føle seg bakpå. Jeg er veldig klar over at jeg er privilegert. Og vellykket og... trøtt. Veldig jævlig sliten. Og det eneste som hjelper akkurat nå er å koble fra. Og det er ærlig talt vanskelig hvor vanskelig det er. Jeg trodde jeg skulle bli sterkere. Du burde prøve det også. Det finnes en verden å stoppe opp i. Som vil bli berørt. Og å kjenne smerten og varmen og de ru kantene og gleden og friksjonen i menneskelig kontakt. Det er det som betyr noe.  Det er det som gjør oss menneskelige.

Jeg forgråter allerede