Jeg støter stadig på dette problemet i samtaler med venner og familie. Dem: «Hei, jeg har funnet dette fantastiske nye helseprogrammet/dietten/tilskuddet» Jeg: «Å ja? Hva er bevisene for det?" Dem: [lang, komplisert, casual «just-so»-historie] Meg: «Sterk prior er at du blir lurt» Dem: «Men hva er egentlig galt med den kausale historien? Det er så detaljert og høres så autoritativt ut!» Meg: «Ingen anelse, men nesten helt sikkert noe, siden nesten alle intervensjoner støttet av slike historier viser seg å være tull, og om 6 måneder er du videre til neste» Faktum er at ernærings- og helseproblemer i de fleste tilfeller er for kompliserte til at årsaksmessig resonnement kan være verdt mye. Du må faktisk gjennomføre prøver.

Min erfaring som progressiv var å være konstant frustrert over at ingen var seriøse. Jeg var på Occupy Wall Street, og hele greia var en spøk. Hver tilfeldig sak måtte representeres. Legalisering av hasj, avskaffelse av fengsel, du nevner det. Ingenting kunne bli gjort fordi noen alltid hadde en pirkete venstrekodet innvending som i det minste måtte tas seriøst. Det virket åpenbart for meg at dette ville svekke bevegelsen til den falt helt fra hverandre, men ingen brydde seg. Da og senere ble jeg stadig angrepet for å kreve fokus, effektivitet, kompromiss. Hvis jeg sa at klimaendringer var dårlige, men ikke apokalyptiske, var jeg en ond planetødelegger. Hvis jeg sa at omfordelingspolitikk som rettet seg mot fattigdom i stedet for rase automatisk ville være rasemessig uforholdsmessig i den grad utfallene var uforholdsmessig, og mye lettere å selge til offentligheten, var jeg rasist. Ingen hadde noen gang motargumenter. De hadde tankestoppende klisjeer. Noe som indikerte at de egentlig ikke var seriøse med målene sine. Hvis du virkelig er motivert av et resultat, vil du være interessert i strategisk/faktabasert kritikk. Hvis du bare har det gøy, hvis aktiviteten og ikke resultatet er poenget, vil du bli opprørt over at en nerd ødelegger stemningen. Jeg er ikke på noen måte progressiv lenger, men min kjerneverdi er den samme: maksimere skjønnhet. Og min kjerneverdi er den samme: maksimere sannheten. Og jeg tror disse konvergerer i grensen. Jeg har tatt inn informasjon som indikerer at høyreorientering er en bedre måte å gjøre dette på. Ingen av mine tidligere progressive venner var engang interessert i dette skiftet i tankegangen min. Folk som hadde lagt mye vekt på min mening brydde seg ikke lenger. Hvis de faktisk delte mine kjerneverdier, som de hevdet, ville de i det minste vært nysgjerrige! Det var de ikke. Det er også mye useriøsitet på høyresiden, mye «nyt festen»-tankegang fremfor pragmatisme. Men i det minste for nå holder den ikke maktens spaker. Jeg er veldig sliten. Jeg føler meg som om jeg ble født 10 000 år gammel. Jeg er lei av folk som ikke mener det de sier. Jeg er lei av å være useriøs. Hvis ting går bra, vil det være fordi egregorene er smarte, ikke fordi mennesker er det. Vær så snill, vær seriøs.

1. Det er ikke sannsynlig at noen av partiene noen gang vil få 60 senatsseter igjen 2. Gitt partipolitisk polarisering vil det aldri være nok som krysser midtgangen til å få 60 stemmer på noe med partipolitisk valens 3. Så hvis du støtter filibusteren, sier du at Kongressen aldri bør gjøre noe. Den burde i bunn og grunn bare godkjenne budsjettet hvert år og ellers opphøre å eksistere som en meningsfull del av regjeringen vår.